BYTTING
En bytting er et overnaturlig vesen som er byttet ut med et spebarn. Forestillingene om byttingen gikk ut på at en underjordisk hadde sneket seg inn i huset, stjålet spedbarnet fra vuggen og lagt en flere hundre år gammel huldrekall der i stedet. Bytting- forestillingen kunne aktualiseres hvis et barn ikke så ut som, eller oppførte seg som et normalt spedbarn. Vernerådene mot byttinger var de samme som mot andre overnaturlige vesener. Bruk av stål, sølv og kristne symbol som et kors eller en bibel var sentrale. Det var imidlertid fort gjort å slurve med vernerådene, og dermed kunne de underjordiske se sitt snitt til å erstatte barnet med en bytting. Størst var faren i tiden fram mot dåpen. Gjennom dåpen ble barnet innlemmet i det kristne fellesskapet; det skiftet status fra hedning til kristen. At mennesker som befinner seg i overgangsfasen fra en status til en annen, er spesielt utsatt for fare er en velkjent forestilling. Denne forestillingen er også knyttet til de andre kristne livshøytidene.

DVERGER OG ALVER
Yme hadde vært død en god stund, og det var blitt mange guder og jotner. Da begynte det å krype små ormer frem fra kjøttet til Yme. «De må vi lage noe morsomt av», sa Odin, Vili og Ve. Så gjorde de om ormene til små dverger. Dvergene var dyktige kunstnere og smeder, og kunne skape de vakreste smykker og våpen av metall. Derfor fikk de bo inne i fjellet. Fire dverger ble satt til å holde den store himmelvelvingen oppe, det var dvergene Øst, Vest, Syd og Nord.

Gudene skapte også lysalver og svartalver, men hvordan det gikk for seg vet ingen. Svartalvene var svarte som bek, og bodde i stenene. Lysalvene var luftånder som passet på menneskene. De var vakre og klare som solskinn, og med sin magiske kraft beskyttet de hele området der de bodde mot alt ondt. Alvenes konge var Frøy som bodde i Alvheim.

DISER
Diser var i nordisk mytologi en gruppe kvinnelige åndevesener. Navnet kommer mest sansynlig ra ordet diar, dvs guder eller konger av indoeuropeisk opprinnelse. Disene var i Sverige forbundet med tingforhandliner i Uppsala. I Norge og på Islang hadde de snarere rollen som familiens skyttsånd, men kunne også opptre ved et barns fødsel eller i krig.

ENHJØRNINGEN
Enhjørningen er et fabeldyr med kropp som en hest og ett enkelt rett horn midt i pannen. Mytene om enhjørningen strekker seg tusenvis av år tilbake i historien. Det er først og fremst enhjørningens magiske helbredende egenskaper som har sikret den en plass i verdensmytologien. Troen på at enhjørningen faktisk eksisterte, ble underbygget gjennom en omfattende handel med falske enhjørningshorn. Enhjørningens naturhistoriske rolle kan spores tilbake til fordreide beretninger om forskjellige dyrearter med horn som mennesker observerte på sine reiser til fremmede land. Også funn av hodeskaller av neshorn-arter som hadde likhetstrekk med hester har støttet opp under myten om enhjørningen.

FØNIKSEN
Føniksen er en mytologisk fugl, fra Arabia. Den er på størrelsen med en ørn og har fjær med et kraftig gullskjær..
Det blir sagt at det kun lever èn føniks om gangen, og den lever veldig lenge... Når dens tid er omme lager den en ny ved å sette fyr på et rede den lager av urter.. ut av askene av redet kommer en ny føniks. Epyterne og romerne så på den som et symbol på udødelighet. I Kina er den et symbol for eleganse , kraft og liv. Den representerer foreningen mellom ying og yang og blir sett på som et særdeles vennlig og mildt vesen.
En person som bærer et smykke med føniks-motiv har høye moralske verdier... og i det gamle Kina kunne et slikt smykke bare bli bært av en viktig person.

HAVHESTEN
Havhesten er blant uhyrene til sjøs det står skrekk av. Det finnes flere øyenvitneforklaringer av havhesten og alle forteller at den er stor og frykinngytende, at den har en diger munn og store, brede fremføtter. Den har en gapende kjeft på minst to og en halv meter med dobbelte rader av tenner både oppe og nede. Tennene er minst to meter lange - spesielt hjørnetennene. Øynene er små og gulglensende, og de ser ut som de spruter ild. Ut av nese og munn står det ofte en damplignende sky. Den har en lang og svaiende manke fra nakken og bakover. Noen kan fortelle at bakdelen på havhesten ser ut som på en fisk. Fremføttene - sveivene - er tykke og bede som hos kobben, og med disse ser det ut som om dyret går på sjøen. Det spesielle med havhesten er at den alltid varsler fløing, vestavind, torden eller regn. Ser man en havhest, er det bare en ting å gjøre;  straks dra til land for å unngå uræret.

HUGIN OG MUNIN
De to ravnene - Hugin (tanke) og Munin (minne)- var Odins budbringere og følgesvenner.
Hver dag fløy fuglene over Midgard og brakte nyheter om menneskene hjem til sin herre.

JOTNER
Norrønt; jotnar, flertall av jotunn, æsenes fiender i norr. myt., personifikasjon av kaoskreftene, ofte digre, sterke og truende. De holder til i Utgard og Jotunheimen(e). Iflg. Vavtrudnesmål ble den første jotun Aurhjelme til av eiterdråper fra Elivåger

JULENISSEN/TOMTEN
Den skikkelsen man kanskje først og fremst forbinder med julehøytiden er Tomten eller Tomtenissen. Skikkelsen kan på mange måter kalles en vette, som i første rekke hadde i oppgave å holde orden på gården, og især i fjøs og uthus. I følge en forestilling som hang igjen fra hedensk tid fantes det på hver gård en gårdsbeskytter eller skytsengel. Ordet tomt betyr også den som bor og råder over et jordstykke hvorpå et hus eller en gård er bygget. Tomten fremstilles gjerne som en kortvokst liten figur med skjegg og ikledd grå og blå klær med rød lue. Andre benevninger på tomten var rudkallen, gardvorden, gardsbonden, tunkallen eller tomtegubben. Tradisjonen forteller oss at tomten holdt strengt på rettighetene sine, og så lenge folk på gården respekterte dette kunne de føle seg trygge. Om de ikke tok hensyn til tomten kunne han straffe dem. Dette kunne han gjøre ved å endevende fjøs og uthus, skade husdyrene og også gå til det skritt å gå løs på selve våningshuset. For sinna, det kunne den lille tomtenissen bli! Tomten hadde flere rettigheter. For det første skulle han ha sin grøt på låven juleaften. Ble han glemt kunne man forvente seg hevn. Videre skulle den beste sengen på gården være tom julenatta, for den skulle tomten ha.

LUSSI
Lussi fremstår i folketradisjonen som en streng, ofte ond og demonaktig kvinne. Hun er knyttet til den 13. desember som ble regnet som den lengste natten i året. Den 13 desember fungerte, med Lussi, som tydelig markering av at man gikk over i en ny tid, en høytid og også det man kan kalle en mørketid. Fra denne dagen av var alt trollpakk ute. Hvorfor hun har fått navnet Lussi er usikkert, men en teori går ut på at det er en sammenblanding av Santa Lucia som også har 13 desember som sin dag, og Lucifer. Et særtrekk ved forestillingene om henne er at hun fremstår som et arbeidstilsyn. Lussi var en skikkelse som så til at arbeidsordningen ble holdt ifølge reglene, og ifølge tradisjonen var det hun som kom og straffet dem som brøt disse reglene. Samtidig fremstår hun som et skremsel for ulydige barn. I tradisjonen fortelles det at Lussi kunne komme både kjørende og ridende. Nattetid var det farlig å være ute fordi hun kunne ta folk med seg.

MYTEVESNER 
Mennesket har aldri vært alene her på Moder Jord... vi deler henne med fugler, dyr, insekter, planter og fisker..
Men er dette alt?
Troen på at det finnes noe mer har eksistert så lenge noen kan huske. Mytene om vesner som teoretisk sett aldri har levd går fra den tidligste steinalder helt frem til moderne tid..

Utburdene og volvene i Isfolket, villvettene og tussene i Ronja Røverdatter, trollene og alvene i Ringenes Herre...
Det er vanskelig å unngå dem, og de vil nok neppe gå i glemmeboken på flere hundre år, selv om de aldri har eksistert...
Eller har de?

NIDHOGG
Slangen eller dragen Nidhogg bodde i Nivlheim ved foten av Yggdrasil.
Han levde av kjøttet til de døde i Hel, men han gnagde også på Yggdrasils treets røtter og prøvde å ødlegge/skade det. Nidhogg flyr også opp fra dypets mørke fjell med lik mellom fjærene. Les Snorre Edda og Voluspå.
Nornene (tre gamle kvinner kalt Urd, Verdande og Skuld) leget Yggdrasils sår slik at Nidhogg aldri oppnådde målet sitt.

RISE

UTBURD
Utburd var i før- kristen tid betegnelsen på et barn som var satt ut for å dø. Selve ordet viser til handlingen å bære ut. Årsakene til utbæring var fattigdom og uår, men også frillebarn, pikebarn eller vanskapte barn ble satt ut. Med innføringen av kristendommen ble utbæring av barn forbudt, men praksisen fortsatte. De sosiale og økonomiske forhold tilsa at utbæring for mange kvinner syntes å være eneste utvei. De fødte derfor sitt barn i dølgsmål og drepte eller etterlot det i utmarka for å dø. Betegnelsen utburd fikk nå nytt innhold og gikk fra å benevne et utsatt barn til å benevne gjenferdet etter et slikt barn. Forestillingene om disse gjenferdene kommer til uttrykk i en nordisk fortellertradisjon om utburden.