I  norrøn tid var beydningen av draugen  - draugr - en gjenganger rent generelt, men i folketradisjonen er uttrykket begrenset til å omfatte gjengangere på sjøen. Forestillingen om draugen råder derfor i det vesentlie i de ytre kystområdene, særlig på Trøndelags-kysten og i Nord-Norge, der været ogh innsatsen til sjøs tross alt kanskje har voldt de største påkjenningene. Når vinden stormer og havet freser, er draugen ute og seiler med sin halve båt. Hvis noen ser ham da, er de i ytterste fare. Blir en båt forbiseilt av draugen, er det ikke lenger noen tvil; den vil ganske snart kantre og være fortapt.

Selve navnet kommer altså fra det norrøne draugr, i folketroen er det gjenferdet av en druknet, som ofte seiler omkring i sin halve båt og varsler død. Han ble sett på som en gjenganger - eller en uidentifisert person - som en gang selv har omkommet på sjøen og av den grunn ikke er gravlagt i viet jord på en kirkegård. Derfor fikk han heller ikke ro etter døden. Han fremstod ofte som en slags mannlig, skremmende og ondskapsfull hevner fra havet.

I Norrøn mytologi var draugen det samme som en haugbu, altså gjenferdet til en avdød helt som oppholdt seg i gravhaugene. Av og til kunne han imidlertidig også opptre i andre sammenhenger, som et rent gjenferd.
Draugen er med andre ord ikke noen egentlig vannvette, men et gjenferd som oppsøkte folk påsjøen, i fjæra eller lengre opp på land. Han har hatt en sterk posisjon i folketroen i Midt-Norge og nordover, men heller svak i Sør-Norge, der han oftest viser seg som et slags hvitt gjenferd eller som et følge som varsler død. Han kan til og med opptre som et insekt som gir en pipende lyd fra seg om kvelden.

Det kan være rimelig å tro at den sørnorske draugen er en variant som har vandret fra den sterke og tradisjonsrike folketroen i nord og er blitt mistolket underveis.