Troen på havmennene og havfruene er altså vel så internasjonal som den er nasjonal. Det kan trekkes forbindelser langt tilbake til internasjonal mytehistorie, så vel til orientalske og greske forestillinger som til irske tradisjoner.

Det kan synes som om begge også har eksistert i riktig gamle forestillingskretser her til lands, men at havmannen på ett eller annet tidspunkt er blitt borte - eller at han har gått over i de forestillingene som allerede er beskrevet om andre "maskuline" vesener knyttet til havet.

Det er en sjelden kjønnsmessig likestilling i folketradisjonen, men når det gjelder havmannen og havfruen, er det nettopp det; de har samme egenskaper og samme funksjoner i folketroen. Til gjengjeld er dette tospannet forholdsvis nytt i i norsk tradisjon, de kan knapt følges lengre tilbake enn til 1500-tallet. Før det finner vi ikke noe om havmannen, bare tradisjoner om havfruen.

En mindre utgave av dem kalles gjerne marmælen, og da er vi igjen inne på gammel tradisjon. Felles for alle tre, er at de, som navnet forteller, er knyttet til hav og sjø. I tillegg forbindes de med spådommer, helst av dyster karakter: ulykker på havet.

Havfruen kan knyttes direkte tilbake til den norrøne margygren, mens havmannen ikke har noen slik åpenbar forbindelse bakover. Alikevel - det finnes begreper i norrøn tradisjon som hafstambr og hafguda, blant annet forekommer de i det store verket fra norsk middelalder; kongespeilet.

Havfruen -  derimot finner vi omtalt i mange sammenhenger både i kvad og i islandske og norske sagaer fra vikingtiden. Til og med Olav den Hellige traff en havfrue på en av sine vikingferder. Hennes nydelige sang dysset sjøfolket i søvn, så hun etterpå kunne trekke dem ned til seg.
Havfruen er en av de mest kjente og benyttede vannvettenen vi har. De har visdom, spådomsevne og makt over både sjøen og viden hvis de vil. I likhet med nøkken  kan de også lokke til seg folk med musikk, da de synger så vakkert at de færreste klarer å stå imot.

Marmælene - ble ofte oppfattet som barna til havfruen og havmannen. I følge folketradisjonen kunne man få dem til å spå om fremtden hvis man faget dem. Noen steder i landet, som på Møre, mente folk at marmælen så ut som "et havdyr i barneskikkelse". Andre steder beskrev de dan som en fet brosme, med en spor som en kveite og hode som en kobbe.
Marmælen var meget kunnskapsrik og den kunne gi svar på det aller meste, og ble derfor betraktet med ærefrykt og ærbødihet, selv om noen kunne bli litt vel hardhendte mot den noen ganger.