O rdet tuss (norrønt "thurs") har opprinnelig vært et annet ord på jotnene. Med tiden har ordet flyttet over på en gruppe vesener som er blitt utviklet med folketroen opp gjennom årundrene. Tussene er det mest burkt ordet på de usynlige folket som lever i naturen og har sine skikker og livsmønsktre, nærmest hentet fra menneskenes virkelighet. Tussene blir ofte sammenlignet med nissene.. Tussene har også blitt kaldt huldrefolket, ikke å forveksle med huldra. De er små, i høyden med mennesker, ofte grønnkledde, uberegnelige, til og med litt lumske og lette å fornærme. Tussen føler seg litt plaget av menneskene og da tar de igjen med egne midler. De er usynlige og dermed en magisk kraft som mange har vært redde for.  De viser seg sjelden for mennesker og liker best å tusle rundt i skogen alene. I følge folketroen var det spesielt jenter som ble utsatte for deres tiltrekkning.
Tussene lever under jorda og ble derfor kalt "De underjordiske".  I tillegg bor de i Utgård, i fjell, berg eller hauger og ødemarker, bortenfor menneskehjemmene. En tusse som bor i et kaldt strøk kalles rim-tusse.

Tusser har på lik linje som menneskene, familie og boliger, skikker og livsmønstre. De har små og store gårder med kyr og griser, men budskapen deres er gildere enn menneskenes.

Skapelsen
Der er forskellige historier om deres oprindelse. ”De stammet fra barna til Adam første hustru og ble gjort til tusser av vor Vårherre da Adam mislikte dem og satte dem bort i en jordhaug. I en annen versjon var det Evas første barn, men hun skammet seg over dem og ville skjule dem for Gud. Da sa han:” >>Vil du skjule dem for meg, skal de også bli skjult for deg<<”(Citat fra: Vetter og skrømt i norsk folketro).
Tussene synes å ha noe til felles med de mytologiske dvergene, som ifølge skapelsesberetningen i Voluspå bodde under jorden før menneskene ble skapt. Ordet dverg, norrønt dvergr, betyr et lite, underjordisk vesen.
De norrøne dvergene er med århundrene blitt hetende tusser, og de norrøne tussene har endt opp som troll i vår egen folketradisjon.

Tussemørket
Det er ikke uten grunn til at det heter tussemørke. De underjordiske er på ferde først og fremst i den periden. Spesielt skal man passe seg for å ferdes ute om kveldene og nettene på alle helligdagene, sankthansaftenog torsdagene. Skulle en allikevel utendørs, er det uforsvarlig å gjøre det uten at man har lys med seg.

Vetter
I nordisk mytologi var vetter fellesnavn for alle overnaturlige vesener, og man skilte mellom de som bodde på land (landvetter) og de som holdt til ved vann (vannvetter). I dag har både ordet tuss og vette fått en noen annen betydning enn det de hadde før. "Vettene lever på samme måte som tussnen, men er mye mindre" hevder vår første sagnforsker, Andreas Faye. I folketroen kaller de underjordiske ofte også for småfolket, selv om mange er oppfattet på størrelse med mennenskene. De omtales dessuten med flere andre navn - som bergfolket, haugfolket, blåfolket, dvergfolket, huldrefolket og tussefolket.

Alle disse skikkelsene - vetene, dvergene og alvene - ser altså ut til å ha smeltet sammen med tussefolket og blitt en del av det.

Dette er det usynlege folket, dei underjordiske, som lev i nærleiken av buplassar, ofte side om side med menneskja. Dei giftar seg og døyr, har husdyr og gardar og til og med eigne kyrkjegardar. Men dei har og ein magisk kraft som mange har vore redde for. Tussane er ofte grønkledde og ganske små. Dei kan vere lumske, og føler seg iblant plaga av menneskja.
På mange sett eigde tussane naturen i gamle dagar, dei budde der og vart arge om veksten og stilla i naturen vart forstyrra – forstyrra ein dette kom tussane til å hemne seg. Menneskja fekk lov til å jakte og høste av naturen, men ein måtte vere forsiktig, ikkje ta for mykje eller øydeleggje. Då børsa med kuler og krut kom til norsk natur for om lag 400 år sidan, vart det et bråk i skogen som terga tussane. Dagens flathogst i skogen hadde i gamle dagar vore eit rov frå dei underjordiske. I dag er me konstant i ufred med tussane.
Tussane kunne stelle i stand mykje ugang, dei kjem fram frå under jorda, eller frå berg og haugar når dei føler seg forstyrra (tussesteinen fanst på mange gardar, og var ein stein i nærleiken som vart sett på som ein inngang til tussanes rike.) Dei kunne gå på folk slik at dei ikkje lenger kunne styre kroppen sin, dei fall og snubla så kroppen vart både gul og blå, dei kunne vise seg for å jage folk frå gard og grunn. Eller dei nøyde seg med å jage krøttera frå båsen, stele mjølka og liknande.
For å verne seg bruka folk formular og teikn frå kristendomen til å verne seg. Dei til dømes I Jesu namn når dei kom inn ein stad der dei trudde tussane heldt til, slike gudsord gjorde at krafta til tussane minka. Dei bruka og krossen som dei skar inn over inngangsdørene og ved vindauga i husa, og på same måte i fjoset og i stallen. Mange gamle bygningar har framleis slike krossar. Både stål og varme gav og vern; ein kunne slå krossteikn med brennande trestykke mot hus for å jage vekk dei underjordiske, og det var vanleg å la buskapen gå over stål om våren for å verne dei gjennom ein lang og farleg sumar.
Det var og vanleg og ha teikn og figurar skoren inn i redskap – til vern mot tussemaktar. Den heilage krossen var teiknet som vart mest bruka. Krossar rissa ein inn på nær sagt alle slag av reiskap, særskilt på setrane; smørtraug, mjølkebøtter, mjølkesiler, smørformar, esker av alle slag, osteformar osv.
Men tussane kunne og vere til stor hjelp for folk om dei følte at folket for forsiktig fram mot naturen og dei underjordiske. Ein stad la folk den sløve reiskapen sin under steinen der tussane heldt til. Der vart dei kvessa så grundig at ingen andre hadde so skarp ein reiskap som på denne garden.